Ord...

I utdanningen jeg tok, var ORD viktig. Vi "brakk" opp forstavelser og endelser for å finne grunnstammen, vi analyserte betydninger og meninger. Vi lærte om ORDET som reaksjonsskaper og middel.
Men det en uendelig lang tid på forelesninger, lesesal og i kollokvier ikke lærte bort, var hvordan fraværet av ord kommuniserte seg...

Jeg var så heldig å få jobbe med en pasientgruppe hvor mange hadde fraværet av ord i sin diagnose. 

Jeg stilte med mine eksamenspapirer som fortalte hvor flink jeg var til å bruke ord, men i møte med de ordløse, betydde dette ingenting.

I stedet ble de ordløse mine guider inn i en verden hvor mine fine ord måtte bli igjen på utsiden.

Det kunne være frustrasjon og sinne over manglende evner til å sette ord på det man ønsket å formidle.

 

 Men det var også disse øyeblikkene som stoppet tiden.. Det var denne underlige nærheten som kun kan oppstå når ordene mister sine lyder og meninger.
Det var nærheten i form av blikk, en hånd som holdt fast, en tåre som sakte rant, en klem som med hele seg fortalte mer enn noen ord kunne uttrykke..

Under studietiden ble vi analysert i det vi sa og skrev, hvordan vi fremførte et budskap i form av lyder som gav mening i hodet. Men det var først i møte med de ordløse at  jeg lærte om kroppens tause språk, det språket som gav mening i hjertet..