mandag 10. november 2014

Den ene..



Sist lørdag morgen satt jeg og leste VG som fortalte om 13 år gamle Odin som hadde tatt sitt eget liv som en konsekvens av mobbing i mange år. En annen sak som også har vært fremme i media i den senere tid, handler om en 10åring i Oslo som døde i sommer. De siste ukene har det kommet frem opplysninger som tyder på at denne gutten opplevde grov omsorgssvikt fra den personen som skulle ivareta ham. Det har også kommet frem opplysninger om at omgivelsene hadde en følelse at ikke alt var ok med gutten, men ingen våget å gjøre noe, man ville ikke blande seg..

Det skjærer langt inn i mammahjertet å lese dette, hvordan kunne dette skje i 2014, i et land med så mange ressurser?
Jeg tror mange av oss er redde for å blande oss, vi er redde for at andre voksne skal tro at her kommer jeg som fikser alt og nå skal jeg fortelle deg hvordan du skal oppdra ditt barn!
Men er det ikke bedre å bry seg en gang for mye enn å la være? Det er de mest alvorlige sakene som media forteller om, men vi som voksne trenger å bli skremt!
Skremt til å begynne å tenke, skremt til å begynne å handle!

I dagens Norge finnes det mange barn som trenger at vi som voksne begynner å bry oss og blande oss inn i barns verden. Det finnes barn som trenger at vi som voksne blir fryktelig prinsippfaste; Jo, alle skal få invitasjon til bursdagen! Nei, det er ikke lov for voksne å prate negativt om en unge i klassen mens egne barn hører på!
Vi som voksne får heller tåle at man får et surt blikk eller syrlig kommentar fra en annen voksen når vi bryr oss på vegne at et barn. Unicef skriver på sine nettsider: Alle barn er våre barn.

I 2009 startet Unicef Norge; Den ene.
                                                             
Flere kjente personer forteller om hvordan deres barndom ble anderledes nettopp fordi en voksen turde å bry seg, og gav barnet opplevelsen av å bli sett, hørt og akseptert. Du og jeg kan faktisk gjøre en forskjell!
”Den ene er den som ser forbi den dårlige adferden og mangelen på sjarme, og som tåler de dumme tingene. Det er Den ene som ser, men som også tror på forandring”, sier psykiater Finn Skårderud.

Men er det bare urokråka, bråkmakeren,den stille og nesten usynlige ungen vi skal legge merke til?

Alle trenger bekreftelse på at man blir lagt merke til, det skal så lite til, og det er ikke bare bekymringsbarna som trenger å bli sett.

I barnehagen til Minsten nevnte en av de ansatte hvor viktig det var å lære navnene på de andre barna i gruppa. Det var både for å forstå hvem ens eget barn snakket om, men også fordi det var viktig for oss som voksne å kunne tiltale det enkelte barnet ved navn. For navnet mitt handler om meg, når en annen bruker navnet mitt, får jeg en bekreftelse på at jeg er sett. Noe så enkelt som et "Hei Hanna, hei Jonas" er tilsynelatenede lite, men for det barnet som får sin identitet bekreftet, betyr dette faktisk noe!

Noe annet vi kan gjøre, er å være flinkere til å se etter og kommentere det positive hos barna. Noe så enkelt som å gi en positiv respons til hun som står ved porten når vi kommer om morgenen ved å si "Så hyggelig at du står her og tar imot oss", får fram smilet og den gode følelsen hos hun som står der. En liten sak, men utrolig virkningsfull!

Du og jeg kan gjøre en forskjell!


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar