Uskyldige barneklær eller…
Det er ikke til å komme bort fra at jenter og gutter er forskjellige. Men skal kjønnsforskjellen stigmatiseres på denne måten?
Jeg vokste opp i et lite miljø, preget av tydelige kjønnsforskjeller; damene regjerte på bedehuskjøkkenet mens mennene ledet de religiøse samlingene. Min familie skilte seg ut, jeg vokste opp med en mamma som jobbet!, og en pappa som organiserte Familien AS på hjemmebane.
Jeg var så heldig å bli tatt med på Frelsesarmeen, hvor det var sterke, tydelige ledere.
”Tilfeldigvis” var mange av disse lederne kvinner..
Det var først som teologistudent at jeg forstod hvor god bagasje jeg brakte med meg fra barndommen.. I et konservativt studentmiljø opplevde jeg for første gang konkret diskriminering relatert til kjønn. ”Kvinner kan ikke bli prester” fortalte noen få, mannlige studenter. Enkelte studenter nektet å ha gudstjenesteøvelse sammen med kvinnelige medstudenter! Jeg var mildt sagt himmelfallen, jeg trodde jo at menn og kvinner var likestilte, også for Gud!
Når jeg kikket en del miljøer nærmere i kortene, fant jeg
raskt ut at guttene ble heiet frem, de ble gitt muligheter og lederansvar i ung
alder. Jentene derimot måtte nærmest kjempe seg frem, og i mange tilfeller "snike"
seg inn bakveien til lederverv.
Er det ålreit at gutter vokser opp med forventingen om at utovertiss kvalifiserer til lederstillinger mens jenter må bruke ”kvinnelist” for å komme seg frem?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar