mandag 17. februar 2014

Livets under




I forrige innlegg skrev jeg en oppfordring til Krf og abortmotstandere om å ta opp kampen for de aller svakeste barna, nemlig de barna som får en diagnose i mors liv. Mange av disse barna får ikke leve opp, til tross for at mange diagnoser og syndromer slett ikke er uforenelig med både liv og livskvalitet.

I dag er det slik at en gravid kvinne får tilbud om ultralyd på offentlig sykehus i uke 18. Realiteten er at de fleste betaler for ultralyd på et langt tidligere tidspunkt. For min del fikk jeg tilbud om ultralyd allerede i uke 9 grunnet alder. Jeg valgte å takke ja til dette tilbudet da det for meg og min mann var viktig å vite om det var noe spesielt vi burde vite om dette lille underet som hadde meldt sin tilstedeværelse.
Vi var enige om at dersom undersøkelser viste at barnet vi ventet, ville trenge ekstra oppfølging, så var det bedre å vite dette på et tidlig tidspunkt og gjøre det nødvendige forberedelser. For en ting var vi sikre på; uansett ville vi beholde barnet vårt!

Men, jeg må innrømme at jeg var ganske skjelven da jeg ankom legen, hva ville beskjed bli?
Tanker på familier jeg kjenner, familier som står på for å sikre sitt barn de samme rettigheter mange tar for gitt, muligheter for et kvalitetsliv, kamper som sliter ut en mor og far i langt større grad enn nattevåk og kolikk.. Som foreldre vil man dra til verdens ende og tilbake igjen for å gi sitt barn livsmuligheter!

Ultralyden viste et friskt og høyst sprelsk foster, legen lo godt over krumspring jeg ikke ante den vesle kunne! Utrolig takknemlig over livets under gikk jeg til bilen, og måtte sitte lenge før jeg våget å kjøre hjem! Usikkerheten var så vond, likevel er jeg så glad for at jeg fikk oppleve også denne følelsen!
På den tiden raste debatten om tidlig ultralyd, jeg sendte derfor en e-post til den av Krf-politikerne som gikk hardest ut mot AP`s forslag om tidlig undersøkelse. I denne e-posten fortalte jeg om hvordan jeg hadde opplevd usikkerheten omkring mitt barns fremtid, hvorfor jeg hadde takket ja til tidlig ultralyd. Jeg skrev om foreldre og familier jeg kjenner som beskriver kampen for å kunne ta seg av det mest dyrebare barnet sitt, familier som beskriver barnets diagnose som det enkleste å forholde seg til sammenlignet med det offentliges byråkrati.

Jeg fikk aldri svar på denne e-posten, det er kanskje enklere å rope høyt om vern for mennesket i teorien enn i virkeligheten...?

Jeg er full av beundring av de foreldrene som hver dag "går i krigen" for at deres unike barn skal ha samme rett til det mange tar for gitt, for omsorgslønn for å kunne gi et barn med korte livsprognoser verdighet de dagene og årene barnet får.

Jeg tillater meg derfor å utfordre Krf og abortmotstanderne til å kjempe for disse barna og familiene deres, kjempe for et lovverk som garanterer de svakeste et sterkt rettvern uansett hvilken kommune man bor i, et lovverk hvor en diagnose og syndrom ikke blir regnet om i kroner og ører, men et lovverk som VERNER OM LIVETS VERDI!

For er det ikke slik at vi kan måle de moralske verdiene i et samfunn utfra hvordan de svakeste blir behandlet?

Dette innlegget er tilegnet Marte Wexelsen Goksøyr,skuespiller, debattant, forfatter, m.m., som stilte daværende statsminister Jens Stoltenberg til veggs  med sine spørsmål i 2011 og som i 2012 mottok
Stolthetsprisen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar